Slutt å spille

Det er ikke uvanlig å ha hobbyer og interesser som opptar mye av tiden vår. Men noen ganger kan ting vi gjør, som det å spille, gå over i avhengighet – det vil si en tilstand hvor den enkelte ikke klarer å kontrollere lysten til adferden. Hyppige spill dominerer den spilleavhengige personens liv på bekostning av sosialt liv, arbeid, familie eller andre forpliktelser. Det er en rekke faktorer som sammen spiller en rolle for hvem som kan bli utsatt for spilleproblemer – både sosiale, biologiske og psykologiske. Risikofaktorer for spilleavhengighet kan inkludere psykiske vansker, rusmiddelproblemer, schizofreni, antisosial personlighetsforstyrrelse eller økonomiske problemer, men det trenger ikke involvere disse. Relasjonen til suicidal adferd er ikke forsket nok på.

Det første, viktige steget

Første skritt for å få passende behandling er å få stilt diagnose. Du vet kanskje selv at du spiller mye, men det er ikke alltid lett å selv bedømme om du har utviklet avhengighet. Du bør forsøke å holde deg unna spill, og se hvordan du takler det. Legen vil gjøre både fysiske og psykiske undersøkelser og avgjøre ut fra den enkelte pasienthistorie hvorvidt det dreier seg om avhengighet. Du bør derfor, både for din egen del og for dine nærmeste, oppsøke hjelp dersom du er i faresonen. Spilleavhengighet har en tendens til å ødelegge familier, og ikke bare fordi spillere ofte ruinerer seg.

Ny innsikt, ny tilnærming
På 80-tallet mente psykiaterne at lidelsen var et av mange “impulskontroll-problemer” som kleptomani, og pyromani, men i 2013 ble lidelsen omdefinert av the American Psychiatric Association (APA). I dag mener man at mennesker kan bli avhengig av gambling på samme måte som man kan bli avhengig av rusmidler. Dette har forandret forståelsen for de underliggende biologiske årsaker til spilleavhengighet og måten psykiatere behandler problemet.

Sammenliknes med rusmisbruk

Det er hjerneforskning de to siste tiårene som har gitt innsikt i hvordan hjernen forandres idet en avhengighet utvikles. I midten av kraniet finnes kretsløp kjent som belønningssystemet, som binder sammen ulike hjerneregioner som er involvert i minne, bevegelse, glede og motivasjon. Visse hendelser utløser dopamin i hjernen, og gir oss en bølge av tilfredsstillelse. Rusmidler kan utløse opptil 10 ganger så mye dopamin som vanlig. Men hjernen tilvennes stoffene, og trenger stadig mer for å få effekt. Forskning tilsier at spilleavhengige og rusavhengige deler mange av de samme genetiske disposisjoner for impulsivitet og belønningssøken. Begge lidelsene forandrer hjernekretsløp på lignende måte.

Over tid øker behovet

Som rusavhengige kan spilleavhengige miste sensitiviteten for det å vinne, tilvenning gjør at man trenger mer. Man trenger altså ikke innta et stoff for at hjernen skal forandres; det er riktigere å si at nærmest alt vi gjør forandrer hjernen. Det har vist seg at spilleavhengige responderer bedre til medisin og terapi som andre avhengighetslidende har blitt gitt, heller enn å bli gitt strategier for å temme trang og impulser. En effektiv behandling er kognitiv adferdsterapi som lærer mennesker å unngå uønskede tanker og handlinger.

Problemet er at en stor andel spilleavhengige aldri oppsøker behandling i første instans. Det er viktig å innse og innrømme at du har et problem dersom du har det. Søk hjelp hos profesjonelle, og forstå at det er mulig å endre uønskede handlingsmønstre.